Når andre barn var ute og lekte, foretrakk Tony Lopes å studere tegneserier og tegne dem. Han ble publisert allerede som sekstenåring, og er i dag en prisvinnende serieskaper med en tyve år lang karriere bak seg.
Når begynte du å tegne tegneserier?
Jeg visste allerede i en alder av 9-10 år at jeg hadde talent. Jeg tegnet hele tiden og det morsomme var at jeg ikke nøyde meg med å bare lese tegneserier, jeg måtte også tegne dem.
Hvordan og hvorfor startet du?
Mitt første salg var til en nisjepublikasjon i magasinet Sydney, Sky & Space. Jeg banket nesten på døren og viste redaktøren min serie. Jeg var en ambisiøs sekstenåring, men heldigvis elsket redaktøren dem og vi er fortsatt venner i dag.
Hvorfor er det gøy å jobbe som serieskaper?
Du får gjøre det du elsker og få betalt for det. Hver morgen våkner jeg spent på å komme til studioet mitt for å lage nye tegneserier, men det absolutt beste er at jeg kan bruke pyjamasen min hele dagen!
Hvem er dine forbilder?
Det er mange tegnere som har inspirert meg: Gary Larson som jeg tror åpnet dører for alle, Don Martin, Dan Piraro, Mike Peters, Frode Øverli, Bob Thaves, Bill Watterson, listen kan bli lang. Det er også en rekke australske tegnere som få utenfor Australia er klar over.
Hvilke karakterer er morsomst å tegne?
Jeg liker å tegne hulemenn og kameler, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men de er tilbakevendende karakterer i arbeidet mitt. De er rett og slett morsomme å skildre. Å jobbe med en universalstripe gjør at jeg får tegne noe nytt hver dag. Det er også grunnen til at jeg lager en vitseserie og ikke en tradisjonell med tilbakevendende karakterer.
Hva er viktigst for deg, en god punchline eller en god historie?
Siden jeg gjør en rekke nye vitser hver dag, er en god punchline det viktigste for meg. For meg er serieskapere forfattere i første omgang og tegnere i andre omgang.
Hvordan ser metodene dine ut?
Noen morgener hver uke går jeg ned til stranden for å skrive. Det er på stranden jeg er mest avslappet – underbevisstheten min er i perfekt rytme. Jeg har et naturlig instinkt og distraksjoner forsvinner. Det er alltid en idé som rasler rundt i hodet mitt og det er på stranden jeg kan finne veien og fokusere. Vanligvis brainstormer jeg på et tema eller en situasjon som jeg ønsker å utforske. Jeg prøver å se på et premiss fra alle forskjellige vinkler, snur på scenen, forandrer folk for å se hva som skjer. Jeg spør meg selv: Hva skjer hvis? Tenker på motsetninger eller ser etter en konflikt i premisset. Jeg prøver også å legge til dyr, myter eller historiske personer eller hendelser, for å se hva som skjer. Kanskje et regulært uttrykk eller en gjenstand kan tenne en gnist.
Å finne min tone og type humor har tatt mange år, og for å være ærlig må jeg fortsatt slite til tross for 20 år som serieskaper på heltid. Det er fortsatt en møysommelig prosess å komme med ideer jeg er fornøyd med, men jeg liker prosessen!